Blub Talks: Forstå raserianfall hos småbarn og bli kvitt mammaskammen med Sue Donnellan

I denne artikkelen

• Hør på Blub Talks-podcasten
• Se videopodcasten
• Hovedpunkter

Hør på Blub Talks-podcasten

Se videopodcasten

https://www.youtube.com/watch?v=rXAvYkJJJX4

Vår vert og pedagogiske sensei Robert M. snakket med gjesten vår om temaer knyttet til bestselgerboken hennes, «Secrets to Parenting without Giving a F^ck: The Non-Conformist Playbook to Raising Happy Kids without Public Meltdowns, Power Struggles, & Punishments», som er tilgjengelig på Amazon. Temaene inkluderte strategiene hun anbefaler i sin praksis med å hjelpe foreldre gjennom utfordringene med å oppdra barn.

Samtalen startet med at Robert fortalte litt om Susans usannsynlige vei til foreldrerollen – «usannsynlig» fordi hun aldri trodde hun kom til å gifte seg eller i det hele tatt få barn. Som en ambisiøs og gründerorientert person planla hun å fokusere på karrieren og alt det innebar. Tiden har imidlertid en måte å endre selv de beste planer på, og hun møtte og giftet seg med «den første mannen som fikk meg til å føle at ekteskap ikke ville bli kjipt». Det ene førte til det andre, og så fikk de sitt første barn, som deretter ble etterfulgt av toeggede trillinger!

Deretter handlet samtalen om forholdet mellom de to sønnene og datteren hennes, inkludert at sønnene trengte logopedi for å forbedre /r/-lyden. Det er unødvendig å si at det å ha fire barn (inkludert trillinger) er mer enn nok til å kvalifisere Susan som en ekspert på foreldrerollen – en arena der hun har brukt organisasjonstalentet sitt og sin direkte tone til å oppdra fire veltilpassede og suksessrike voksne barn.

Robert spurte Susan om hvor lenge guttene hennes gikk til logopedi, og hun svarte: «De gikk i 1,5 til 2 år, og de (guttene) løste det før mobbefasen startet.» Hun sa deretter tankefullt: «Jeg skulle ønske vi hadde hatt noe sånt som Speech Blubs . . .»

Susan beskrev deretter den typiske forelderen og situasjonen til klientene som oppsøker henne for å få hjelp, og sa at «det avhenger av hvor overveldet man føler seg». Tilnærmingen hennes er veldig uformell, men inkluderer en behovsvurdering som avgjør hvilket av de tre programmene hennes hun skal bruke. Samtalene foregår ansikt til ansikt og konfronterer de noen ganger ubehagelige sannhetene om foreldrevaner som fører til utfordrende atferd. Hun understreket likevel at hvis en forelder først tar steget for å få hjelp, er de «ganske åpne» for å høre tøffe sannheter.

Noen av temaene som ble diskutert i boken og podcasten er: utfordringen med å se raserianfall hos småbarn som en forbigående fase og hvordan man korter ned denne fasen; «k-ordet» (barn som sier «jeg kjeder meg»), der regelen hennes var «å kjede seg er en sinnstilstand, så det ordet får du ikke bruke»; «tenåringsguttehjernen» og den uunngåelige «tåken» som følger med; og viljen man må ha som forelder til å endre seg selv.

Hovedpunkter

De viktigste punktene fra samtalen ble oppsummert gjennom noen sitater:

1. Å snakke om at man som forelder må «legge egoet til side»,
2. Den tilsynelatende paradoksale tanken om å «gi slipp på kontrollen for å få kontroll»,
3. At foreldre må fjerne skyldfølelsen: «Dårlig samvittighet er bortkastet energi»,
4. Å sette grenser og forventninger ved å holde seg til: «Nei betyr nei, ingen forhandlinger», og
5. At som forelder betyr «tydelighet og forutsigbarhet = tillit og respekt».

Da samtalen nærmet seg slutten, nevnte Robert at Susans respektfulle, styrkende og rett-på-sak-tilnærming til barneoppdragelse – kombinert med hennes herlige og morsomme måte å kommunisere på – gjør boken hennes til obligatorisk lesning. Hennes vilje og evne til å hjelpe gjør at hun treffer selve kjernen av foreldres utfordringer på en helt naturlig måte.

For en engasjerende prat for foreldre som ikke er redde for å se på foreldrerollen med et «endre-meg-selv-først»-blikk, som kan le av utfordringene sine, og som respekterer at barn må få gå sin egen vei. Susan Donnellan er en mester i å bane vei for at barna selv skal ta ansvar for denne veien på en positiv og forståelig måte. Tusen takk, Susan!