Mammakroppen og dårlig samvittighet: Har jeg skylden for barnets språkforsinkelse?

I denne artikkelen

• Det aller første du bør gjøre ... Vurder samtaleterapi
• Bli med i en støttegruppe for foreldre og barn

De typiske spørsmålene jeg får etter at foreldre får vite at barnet har en språkforsinkelse, er: «hva kunne jeg ha gjort annerledes?», «har jeg skylden?», «blir det noen gang bedre?» Disse stadige tankene preget av mammas dårlige samvittighet er noe foreldre til klientene mine har delt med meg gjennom mange år. Bare så det er sagt: Den perfekte mor finnes ikke.

I stedet for å fokusere på barna, vil jeg skrive denne bloggen for DEG.

Ja, deg – mamma, pappa, bestemor, bestefar, venn, tante, onkel osv. Følelsene dine betyr noe. Hvis du virkelig vil at barnet ditt skal blomstre, må du akseptere at mødre også kjenner på ting, og kvitte deg med den dårlige samvittigheten. DU må ha det bra!

Det aller første du bør gjøre ... Vurder samtaleterapi

Jeg vet at dette bare er enda en ting du må skvise inn i en allerede travel og hektisk hverdag, men tro meg, det er viktig.

Jeg heier veldig på terapi og foreslår alltid at familiene mine deltar sammen, men også hver for seg. Prosessen med å få et barn utredet, diagnostisert og deretter i gang med oppfølging kan være tøff for alle – tøff for foreldrene, tøff for andre familiemedlemmer og en påkjenning for parforholdet. Alle kan kjenne seg nede.

Jeg vet at det kanskje høres rart ut, men du vil også gå gjennom en form for sorgprosess. Det er ikke alle som opplever disse fasene i rekkefølge, og noen går kanskje ikke gjennom hver eneste fase i det hele tatt.

1. Fornektelse og isolasjon er en vanlig forsvarsmekanisme som døyver det umiddelbare sjokket over tapet, og gjør oss følelsesmessig numne. Vi skyver ordene fra oss og gjemmer oss for realitetene. Dette er den første fasen etter sjokktilstanden.

2. Sinne begynner å vise seg når den bedøvende effekten av fornektelse og isolasjon avtar, og virkeligheten og smerten trenger seg på igjen. Vi er ikke klare. Ikke klare til å akseptere diagnosen eller konsekvensene av den. Den intense følelsen rettes bort fra vår sårbare kjerne, og kanaliseres og uttrykkes i stedet som sinne.

Sinnet kan gå ut over livløse gjenstander, vilt fremmede, venner eller familie. Du kan til og med komme til å rette sinnet mot barnet ditt, selv om du overhodet ikke mener det.

3. Forhandling er den naturlige reaksjonen på følelsen av hjelpeløshet og sårbarhet, og arter seg ofte som et behov for å gjenvinne kontrollen gjennom en rekke «hvis bare»-tanker, som for eksempel:

• Hvis vi bare hadde oppsøkt lege tidligere, eller hvis vi bare hadde fått en second opinion fra en annen lege.
• Hvis vi bare hadde prøvd å være mer tålmodige og bedre mennesker overfor dem.

4. Depresjon er en vanlig fase, men det er ikke sikkert du en gang er klar over at du går gjennom den. Ting du pleide å elske og glede deg over betyr ikke så mye lenger. Alt barnet ditt gjør kan gjøre deg trist. Det fine er at med samtaleterapi vil du høyst sannsynlig komme deg raskere gjennom denne fasen enn om du ikke søker hjelp.

5. Aksept er den siste sorgfasen, og den fasen enkelte aldri helt når. Du forstår hva barnet ditt står overfor, møter det med åpent blikk og gjør det dere som familie trenger for å hjelpe barnet med å lykkes.

En autorisert terapeut vil kunne hjelpe deg gjennom alle disse tankene og følelsene – inkludert den dårlige samvittigheten.

Bli med i en støttegruppe for foreldre og barn

Jeg vet ikke hvor dere alle bor, men pass på å spørre logoped eller lege om informasjon om støttegrupper. Dette er viktig for barnet ditt å være med på, men også for deg. Det finnes grupper kun for voksne, og grupper der barnet ditt kan være med og treffe andre barn som ligner på dem selv.

Dette gir deg en arena der du kan snakke med andre som er i nøyaktig samme situasjon og kjenner på de samme følelsene som deg. Det gir både deg og barnet ditt en tilhørighet og et sted å lufte frustrasjon uten å føle at dere overreagerer eller virker urimelige.

Da jeg studerte, drev medstudentene mine og jeg en afasigruppe på høyskolen. Denne tilstanden oppstår etter alvorlige hjerneslag. Vi hadde én uke der bare pasientene møttes for å snakke om følelser og tanker, men vi hadde også månedlige treff for familiemedlemmene.

Det var fantastisk å se utviklingen hos klientene, men også hos familiemedlemmene. De virket fulle av håp da samlingene våre var over.

Noen ganger ... er håp alt du trenger!

Jeg lover deg at det blir bedre. Du vil se fremgang, og selv den minste seier er fortsatt en seier. Prøv å fokusere på det gode, for det vil til slutt veie tyngre enn det vanskelige!!