Separasjonsangst – hva gjør man?!

Å, ja . . . separasjonsangst. Selv om det er helt normalt og noe alle barn (og foreldre) går gjennom, gjør det det ikke noe enklere å håndtere. 

Ifølge Nanit.com viser «separasjonsangst» til en utviklingsmessig milepæl som oppstår hos de fleste babyer mellom 6 og 7 måneders alder, når de begynner å forstå objektpermanens. Dette er grunnen til at barnet ditt kan begynne å hylgråte når du legger det for kvelden, drar på jobb om morgenen eller leverer det i barnehagen. 

Jeg vet hva du tenker. Hva er objektpermanens? Det er et fint fagbegrep som rett og slett betyr at babyen forstår at gjenstander og mennesker – som deg selv – eksisterer selv om de ikke er i rommet eller i nærheten. Symptomer på separasjonsangst oppstår som et direkte resultat av denne viktige nye utviklingen.

Som forelder tenker du kanskje: «Jaja, de savner meg i det minste», men så begynner du å lure på om du noen gang vil kunne forlate dem de neste 18 årene. Ta det helt med ro, dette ER en fase, og det er noe de vil vokse av seg! 

Det fine? Så snart de føler seg trygge, roer de seg ned og gråten avtar. Det kan ta noen forsøk, men det vil bli bedre. 

Hvis du snart skal begynne å levere barnet ditt i barnehagen, er det noen tips og triks du kan prøve for å sørge for at separasjonsangsten ikke tar overhånd.

1. Øv på adskillelse

La barnet være sammen med en barnevakt eller annen omsorgsperson i korte perioder og i nærheten til å begynne med. Etter hvert som barnet venner seg til separasjonen, kan du gradvis være borte lenger og reise lenger unna.

2. Planlegg adskillelser etter lurer eller måltider

Babyer er mer utsatt for separasjonsangst når de er trøtte eller sultne. Det hjelper dem om du innfører en fast rutine og holder deg til den. Barn trives best med forutsigbarhet, og dette vil hjelpe dem til å ikke føle seg forlatt ved leggetid. 

3. Lag et raskt «ha det»-rituale

Ritualer gir trygghet og kan være så enkle som en spesiell vinking gjennom vinduet eller et «ha det»-kyss. Hold det imidlertid kort, slik at du kan:

4. Gå uten å gjøre noe stort nummer ut av det

Fortell barnet at du drar og at du kommer tilbake, og så går du – ikke nøl eller gjør det til en større sak enn det er. Jeg gir datteren og sønnen min en klem og et kyss, vinker «ha det» og går ut døren. Ingen av barna har hatt problemer med det. Jeg har lagt merke til at hvis jeg blir stående eller gjør et stort nummer ut av det, reagerer de mer negativt. 

5. Hold det du lover

For at barnet ditt skal bygge selvtillit og tro på at det mestrer adskillelsen, er det viktig at du kommer tilbake til det tidspunktet du lovet. De må vite at de kan stole på deg!

6. Behold kjente omgivelser når det er mulig, og gjør nye omgivelser trygge

La barnevakten komme hjem til dere. Når barnet er borte hjemmefra, bør du oppmuntre det til å ta med en trygg og kjent gjenstand. Vi lar datteren vår ta med et kosedyr til svigermor når hun skal sove, og hun får ha med seg teppet sitt i barnehagen. 

7. Ha en fast hovedomsorgsperson

Hvis du leier inn en barnevakt, bør du prøve å beholde vedkommende over lang tid for å unngå ustabilitet i barnets liv. Vi tok med datteren vår til barnehagen omtrent to uker før hun begynte. De ansatte foreslo at vi gikk ut av rommet og lot henne leke med de andre barna. Det gikk kjempefint. Faktisk ville hun ikke dra hjem igjen :( 

8. Begrens skremmende TV-titting

Det er mindre sannsynlig at barnet ditt blir redd hvis programmene dere ser på, ikke er skumle. Datteren min elsker skumle filmer, men vi prøver likevel å begrense det for å unngå problemer ved leggetid eller når hun står overfor noe nytt. 

9. Prøv å ikke gi etter

Forsikre barnet om at det vil gå helt fint – faste og trygge grenser hjelper barnet med å tilpasse seg adskillelsen. Dette er lettere sagt enn gjort, spesielt når det oppstår ved leggetid. Noen ganger må du bare gå ut av rommet. Så lenge de er mette, har tørr bleie og er trygge, er det helt greit å la dem gråte litt. 

Ifølge Nanit.com finnes det flere ulike faser av separasjonsangst. Separasjonsangst varer vanligvis i to til tre uker og kan dukke opp gjennom hele spedbarns- og småbarnsalderen, samt senere i barndommen. For barn under to år er det mest vanlig i følgende aldre: 

• 6 til 7 måneder: Rundt denne tiden, og noen ganger tidligere, begynner mange spedbarn å forstå objektpermanens. 
• 9 til 10 måneder: Det er nå babyen begynner å få mye bedre forståelse for den daglige rutinen sin. «Separasjonsangst kan blusse opp rundt denne alderen, ettersom babyer begynner å forstå ulike sosiale situasjoner litt bedre.» De forstår at: «Åja, nå blir jeg levert i barnehagen om morgenen, og mamma er borte i veldig lang tid.» (nanit.com)
• 13 til 14 måneder: På dette stadiet kan babyen ha problemer med å uttrykke hvordan den føler seg, noe som kan føre til at separasjonsangsten blusser opp igjen. I denne perioden har de et godt reseptivt språk, noe som betyr at de forstår hva du sier, men de klarer ikke å uttrykke hva de føler selv. De vil si: «Hvorfor må du på jobb? Hvorfor forlater du meg?», men de klarer ikke å si det, og derfor gråter de.

Som foreldre kan også vi kjenne på en form for separasjonsangst. Den er kanskje ikke like intens som hos babyene, men vi kjenner på det når vi er borte fra barna våre over lengre tid. Det er en så motstridende følelse, ikke sant? Vi trenger pauser, MEN når barna ikke er der, tenker vi straks: «Jaha, hva skal jeg gjøre nå?» eller «Jeg savner dem».

Foreldreangst? 

Jeg vet i hvert fall at jeg hadde store problemer med å forlate begge barna mine de første gangene etter at de ble født. Å være borte fra barna sine er ikke lett. Jeg hadde hele tiden tanken i hodet om at ingen kunne passe like godt på dem som mannen min eller jeg. Dette hjalp meg:

1. Skriv ned en dagsplan til barnevakten. Vær så detaljert du bare må. Sørg for å skrive ned viktig informasjon og eventuelle medisinske opplysninger de trenger mens du er borte;
2. Be om bilder og meldinger. Det beroliget meg veldig å få se barna og vite at de hadde det bra uten at vi var der; 
3. Dra bare bort i noen få timer av gangen. De første gangene vi dro fra barna, var vi kanskje bare borte i tre timer. Det ga passe mye frihet, men lot meg samtidig vite at jeg snart skulle se dem igjen. Etter hvert som tiden gikk, ble vi trygge på å være borte fra dem i lengre perioder!;
4. Vær så godt forberedt som mulig. Jeg pleide å sette frem mye mer mat og melk enn det som egentlig var nødvendig. Jeg la alltid frem ekstra skift i tilfelle det skulle skje et skikkelig bleieuhell. Å vite at barnevakten hadde alt de trengte, dempet engstelsen min. 

Husk at akkurat som med alt annet, er dette en fase. Både vi og barna våre vil vokse dette av oss til slutt. Prøv å beholde roen, og ikke vær redd for å be om hjelp hvis du trenger det!