Turn Autism Around Podcast: Speech Blubs-appen for autisme

Denne podcasten ble skapt og publisert av Mary Barbera.

https://www.youtube.com/watch?v=deCYNB3o12U

Mary: Du lytter til podcasten Turn Autism Around, episode nummer 102. Jeg er verten din, dr. Mary Barbera. I dag har jeg et litt annerledes tema til dere. Jeg har med meg en av gründerne bak en app som brukes for barn med autisme. Han heter Mitja Mavsar og kommer fra Slovenia. Han er pappa til fire gutter, ektemann og medgründer av et selskap som heter Blub Blub Inc. Produktene deres, Speech Blubs og Reading Blubs, ble lansert i 2017, og produktene deres har allerede hjulpet over tre millioner barn med forsinket taleutvikling og autisme, samt tilstander som Downs syndrom. Så i dag snakker vi om appen. Vi snakker også om videomodellering, skjermtid, felles oppmerksomhet, hyperleksi og selvfølgelig hvordan man kan bygge opp talespråk ved hjelp av Speech Blubs-appen. Så la oss sette i gang med dette spennende intervjuet med Mitja Mavsar.

Mary: Tusen takk for at du ble med oss i dag, Mitja.

Mitja: Tusen takk for at jeg ble invitert.

Mary: Ja. Så fortell lytterne våre litt om deg selv så vi kan sparke i gang showet. Jeg pleier jo vanligvis å starte med «beskriv hvordan du havnet i autismeverdenen», men du er jo egentlig ikke i autismeverdenen. Så fortell oss litt om hvem du er og hvordan du ble involvert i apputvikling.

Mitja: Jada. Her sitter jeg i Slovenia. Vi er i lockdown. Og det hele startet da jeg var en liten gutt og hadde talevansker. Jeg tror egentlig ingen forsto hva jeg sa da jeg var fire år gammel. Så jeg gikk til logopedi. De fikset det meste. Du vil nok kanskje legge merke til det de ikke klarte å fikse og sånne ting.

Mary: Jeg legger ikke merke til noe. Det høres helt fint ut for meg.

Mitja: Ok, takk. Men ja, den ene artikulasjonsfeilen ble værende hos meg til jeg var rundt 16 år. Så logopedi reddet meg virkelig, for som tenåring vet man jo at barn kan være slemme. Og da jeg fikk fikset det, var det utrolig godt for selvtilliten min. Det var viktig for min videre utvikling som person. Senere begynte jeg å jobbe innen internettbransjen som UX-designer, og det ble en karriere på 15 år. Vi jobbet med mange, mange forskjellige oppstartsbedrifter. Og jeg innså at det hadde vært fantastisk å starte noe eget innen det jeg brant for på den tiden. Jeg var veldig interessert i psykologi, særlig barnepsykologi, ettersom jeg hadde to barn på det tidspunktet.

Begynnelsen på Speech Blubs-appen

Mitja: Nå har jeg fire, så ting har forandret seg. Vi har også mange flere brukere nå enn da jeg hadde to barn. Men det som skjedde, var at jeg møtte en kar som var 20 år den gangen. Jeg var 33, og han holdt en workshop. Det dukket opp en idé: Hva om vi kunne hjelpe barn med en app – barn med talevansker, uten at det var noe helt spesifikt? Ideen var å få noe til å bevege seg ved hjelp av personens stemme. Altså en stemmestyrt app, slik at hvis man lagde en lyd, ville en ball rulle eller en animasjon starte eller lignende.

Mitja: Så denne karen kom bort til meg og sa: «Hei du gamlefar, kan du hjelpe meg med dette prosjektet?» Og jeg sa: «Klart det, la oss gjøre litt research.» Jeg hadde jo null erfaring med logopedi. Jeg hadde gått til logoped som barn, men det teller egentlig ikke. Så vi var slett ikke trygge på kunnskapen vår om vi bare skulle kaste oss inn i logopedifeltet. Det vi gjorde, var å møte logopeder i Slovenia først, og deretter dro vi til USA. Vi viste frem den lille prototypen vår til mange logopeder i California. Vi var sikre på at i dette store amerikanske miljøet, i Silicon Valley, der måtte det jo være massevis av teknologi. Men terapeutene reagerte med... vel, amerikanere sier jo gjerne «dette er fantastisk, dette er enestående», men her sa de bare: «Skjermtid og logopedi går rett og slett ikke hånd i hånd.»

Mitja: Så vi ble usikre på om dette i det hele tatt ville fungere. Vi dro hjem og bestemte oss for å gjøre det likevel, selv om det ikke virket som en spesielt god forretningsidé i starten. Men det føltes som om vi burde gjøre det. Vi ville gjøre noe godt for barna og menneskeheten, for det finnes så mange oppstartsbedrifter som bare flytter på penger, og det å hjelpe barn føltes meningsfullt. Så vi fortsatte, og den opprinnelige ideen med animasjoner falt i grus fordi vi ikke hadde noen animatører i nærområdet. Alle jobbet for den heteste nye startupen i byen. Da kom vi på en idé: Hva om vi bare filmer ekte barn? Hva om vi gjør noe helt naturlig? Vi filmer andre barn, og så hermer barna etter barna på videoen.

Mitja: Så vi dro i studio, og dette er en veldig morsom historie. Vi dro i studio, og vi måtte ha en logoped med oss. Vi hadde barna foran kameraet, og vi gjorde noen helt enkle... jeg er usikker på hva det heter, men det var munn- og tungeøvelser. Noe som... ja, det er ikke noe man snakker om til vanlig, men vi gjør det hele tiden. Mange mener at dette ikke skaper talelyder. Men uansett, vi var i studio og ga en veldig enkel øvelse til barnet foran kameraet som vi viste fram. Det var rett og slett: «Herm etter fisken, ok?»

Mary: Og bare åpne og lukke munnen.

Mitja: Bare åpne og lukke munnen. Planen var å kalle øvelsen for «fisken». Så det som skjedde: Vi sto der i studio, og vi så på den aller første videoen vi noensinne hadde filmet. Der sto jeg, Jernej – administrerende direktør og medgründer – samt foreldrene og terapeutene. Vi så på videoen, og plutselig ser Jernej på meg og sier: «Se, se deg rundt! Alle gjør det!»

Mitja: Og alle i hele studioet sto der og hermet etter fisken. Det var hysterisk morsomt. Da skjønte vi at vi var inne på noe. Vi visste ikke engang at det ble kalt videomodellering, vi gjorde det ikke med vilje. Vi bare så at dette fungerte.

Mary: Og så tok det av derfra. Og dette var bare for et par år siden. Det var i 2017 dere lanserte Speech Blubs.

Mitja: Vel, vi lanserte Speech Blubs i 2017. Vi lanserte en slovensk versjon i 2015, bare for å teste det ut med foreldre og lignende.

Mary: Finnes den bare på to språk?

Mitja: Nei, den slovenske versjonen finnes faktisk ikke lenger. Vi måtte følge markedet, for i Slovenia, som bare har rundt to millioner innbyggere, hadde vi vel kanskje 150 autoriserte logopeder.

Mitja: Så det er knapt et marked. Vi kom i kontakt med en amerikansk produsent som filmet videoer med amerikanske barn. Vi kvalitetssikrer barna med ulike logopeder, så for hver video tror jeg vi har tre logopeder som vurderer barna. Derfra lanserte vi den amerikanske versjonen. Så fikk vi tilbakemeldinger fra britiske foreldre om at ordene i appen ikke var ordentlig britisk-engelsk. Da lagde vi en britisk versjon, og deretter spansk, portugisisk og fransk. Nå har vi alle disse språkene i appen, så et barn kan også lære seg et andrespråk ved å bruke appen vår.

Videomodellering og Speech Blubs

Mary: Å, wow. Ok, så jeg tok en titt på appen, og jeg vet at dere nå har tre millioner brukere så langt. Og i bunn og grunn handler det om ekte barn og lyder som lages, som dyrelyder – for eksempel «la oss lage lyden til en ape», og så dukker det opp en animert ape, og så lager barnet en apelyd, og så skal barnet som bruker appen gjøre det samme. Det er også stolper som beveger seg over skjermen mens man gjør det. Det er ganske avansert, men samtidig enkelt. Det er en slags blanding av å være veldig komplekst og veldig enkelt på samme tid. Men du nevnte videomodellering, og det er et tema jeg har laget en videoblogg om tidligere – vi kan legge en lenke til den i shownotatene. Jeg vet at det er en evidensbasert metode. Kan du kort forklare lytterne våre hva videomodellering er?

Mitja: I det virkelige liv må du bli eksponert for andre mennesker for å lære tale, språk eller egentlig hva som helst – sosiale ferdigheter og så videre. Du må se på dem og observere ansiktene deres. Hvis du er på autismespekteret, er du kanskje ikke like interessert i ansikter. Så det vi gjorde med appen, var noe helt naturlig. Og denne naturlige metoden med modellering er en forskningsbasert teknikk som bygger på nevrovitenskapen om speilnevroner. Når du observerer andre mennesker, gjør hjernen din i praksis det samme som hjernen deres gjør.

Mary: Så det er som et speilbilde. Akkurat som når du ser deg i speilet, så aktiveres speilnevronene, ikke bare når du snakker selv.

Mitja: Ja, akkurat, ikke bare det. Hvis jeg åpner munnen akkurat nå, så skjer det en spesifikk prosess i hjernen min som utløser at jeg åpner munnen. Og i din hjerne, når du bare observerer dette, blir det samme området aktivert. Så selv om jeg bare ser på at du nikker eller gjør noe annet, gjør hjernen min det samme som din hjerne. Det er i bunn og grunn slik det er bevist at vi lærer – vi observerer. I vårt tilfelle er appen full av videoer av barn, og selv om barnet ikke hermer direkte, men bare følger med på barnet som er «læreren» i appen, så fungerer det likevel. Og grunnen til at vi vet dette, var en stor motivasjonsfaktor helt i starten, i hvert fall for meg og for resten av teamet.

Mitja: Og det handlet om terapeuten vår på den tiden. Terapeuten vi jobbet mye med, jobbet tett med barn på autismespekteret og barn med Downs syndrom. Vi hadde en gutt med Downs syndrom som også hadde trekk innenfor autismespekteret. I hver eneste time pleide han å ta av seg brillene etter bare 30 sekunder og kaste dem, og han nektet å samarbeide med terapeuten. Men så introduserte de denne appen for ham.

Mitja: Han var en utrolig god gutt. Jeg tror han var fem eller seks år på det tidspunktet, og helt uten talespråk. Da de introduserte iPaden for denne gutten – og barn med Downs syndrom er jo spesielt hjertevarme – begynte han å klemme iPaden. iPaden, og Speech Blubs-appen på den iPaden, ble redningen for ham. Moren og han satt med dette i 20 minutter hver eneste dag. Og jeg husker at han kom innom kontoret etter seks måneder – han pleide å besøke kontoret av og til – og for aller første gang så han rett på meg.

Mitja: Han begynte å kommunisere med gester. Den første måneden hermet han ikke engang; han bare observerte barna i appen og deltok ikke aktivt. Men så bare blomstret det, og det var helt fantastisk å være vitne til.

Mary: Ja. Og du nevnte noe tidligere om at barn med autisme ofte ikke ser så mye på ansikter. Jeg lagde nylig en podkastepisode, jeg tror det var episode 93, som vi også kan lenke til i shownotatene. Den handler om arbeidet til dr. Ami Klin ved Emory University. Han er en svært anerkjent autismeforsker som nettopp har publisert noen nye studier, og han har gjort mye forskning på blikksporing (eye-tracking) hos barn med autisme, typisk utviklede barn og tvillinger – både eneggede og toeggede. Det han fant, er at babyer og småbarn som senere får en autismediagnose, faktisk ikke fokuserer på menneskers ansikter, sosiale interaksjoner eller nonverbale signaler, akkurat som du sa. Han viser for eksempel en video av to småbarn som leker i en leketogvogn med en dør som svinger opp og igjen. Blikket til typisk utviklede småbarn rettet seg mot den lille konflikten mellom de to barna: «Jeg vil ha døren åpen» og «jeg vil ha døren lukket». Barna som hadde eller senere fikk en autismediagnose, fokuserte derimot utelukkende på at døren åpnet og lukket seg, og gikk dermed glipp av hele det sosiale samspillet.

Speech Blubs sitt syn på skjermtid

Mary: Og det dr. Klin sa, var at hvis dette skjer i løpet av fem minutter – hvor de går glipp av tusen sosiale interaksjoner, brøkdeler av et sekund med blikkontakt og turtaking, et misfornøyd ansiktsuttrykk og motstand – og de i tillegg utsettes for store mengder skjermtid, særlig skjermtid som viser sosiale ting der de fokuserer på feil elementer, så kan dette virkelig bli et problem. For noen år siden lagde jeg også en videoblogg om skjermtid og hvorfor jeg ikke ville kutte den helt ut. Som du sa i sted, er det enkelte logopeder som tenker at vi må bort fra all skjermtid. Til og med under den globale nedstengningen med korona ville folk bort fra skjermene. Men det er jo umulig å unngå skjermtid helt – vi må heller bruke smart skjermtid. Kan du fortelle litt mer om hva du legger i smart skjermtid? Hvordan skiller appen din og bruken av den seg fra det å bare plassere barna foran TV-en eller iPaden i fire timer om dagen?

Mitja: Jeg så nettopp en dokumentar som viste at førskolebarn i snitt ser på skjerm mellom fire og seks timer om dagen, og i USA er det visst verst, med et snitt på seks timer. Det er altfor mye. Skjermtid fungerer jo på samme måte som alt annet i miljøet vårt som trigger dopaminutskillelse. Nå er det halloween, og da spiser barna gjerne for mye sukker. Lar du barna spise sukker hver dag, er det stor fare for at de blir overvektige. Det samme gjelder skjermtid: Bruker du det på en fornuftig måte, tar du ikke skade av det. Blir det for mye, har du et problem. Og det gjelder ikke bare barna, men også de voksne – de voksne er ofte et vel så stort problem. Noen ganger hender det at jeg selv spiller videospill eller scroller på Instagram i stedet for å leke med barna mine.

Mitja: I slike situasjoner får ikke barna nok samspill ansikt til ansikt. Nå nærmer jeg meg et svar på spørsmålet ditt: Hvis et barn skal utvikle tale, språk, sosiale ferdigheter og andre viktige evner, trenger de tid ansikt til ansikt. De må samhandle med foreldrene sine, med jevnaldrende og så videre. De trenger å se mennesker uten munnbind og rette oppmerksomheten mot dem. Da vi startet opp, undersøkte vi mange andre populære barneapper. Akkurat nå er vi vel rangert som nummer ni på App Store i USA i kategorien for barn, og i de fleste andre apper ser du bare lekre animasjoner. Som interaksjonsdesigner vet jeg akkurat hvordan man fanger noens oppmerksomhet og trigger folk til å bruke en app igjen og igjen.

Mitja: Vi ser foreldre som er klistret til skjermen, og barna lærer naturligvis av deres eksempel. Samtidig har barna kanskje ikke noe annet å gjøre, så de gjør det samme. Derfor mener jeg at smart skjermtid starter med å begrense skjermbruken. Det starter med at foreldrene er til stede og forklarer – det finnes god forskning på dette. I en studie lærte man barn ulike ting ved å vise dem videoer. De lærte litt – omtrent 50 prosent av det de ville ha lært om de ble vist det samme i virkeligheten. Men det mest interessante var at hvis en forelder var til stede, fulgte med og forklarte hva barnet så på, økte læringen betraktelig. Det ble selvsagt ikke fullt så bra som en opplevelse i det virkelige liv, men det ble veldig mye bedre. God skjermtid handler altså om dette. Det sies at en tegnefilm kan være god skjermtid – ikke hvilken som helst, men mange tegnefilmer lages slik at barna faktisk lærer noe. Likevel blir det så mye bedre når forelderen er der og snakker om det de ser. Da kan man for eksempel tegne det man så på etterpå, og lignende.

Hvordan øve på felles oppmerksomhet

Mary: Det er akkurat som med fiske-øvelsen, der forelderen kan åpne og lukke munnen som en fisk, lage boblelyder eller ape-lyder sammen med barnet. Du kan engasjere barnet ditt i appen: «Se, gutten lager apelyd! Nå skal mamma lage apelyd!» På den måten bygger man opp under et annet kjernebegrep som appen din og nettkursene mine har til felles: betydningen av felles oppmerksomhet og det å dele opplevelser – enten det gjelder skjermtid, noe morsomt som skjer, eller et direkte talesamspill der du holder opp en banan fordi barnet vil ha den, og sier «banan, banan, banan» før du gir den fra deg. Den formen for stimulussammenkobling er helt sentral. Da jeg så nærmere på appen din og ble bedre kjent med deg, innså jeg hvor mange felles prinsipper vi bygger på i arbeidet med å hjelpe barn. Felles oppmerksomhet er utrolig viktig.

Mitja: Ja, absolutt, det er jeg helt enig i. Det unike med Speech Blubs er at vi tonet ned animasjonene og heller plasserte ekte barn i sentrum, og så brukte vi andre elementer for å holde på interessen. Via analysene våre kan vi for eksempel se hvordan barna bruker appen, og noen brukere gjør de samme øvelsene om og om igjen. Man kan kalle det den repetitive atferden som er så typisk ved autisme. Men jeg mener smart skjermtid forutsetter at forelderen er involvert. Foreldrene er den viktigste faktoren her, akkurat som i enhver annen behandling eller vanlig oppvekst. Hvis et barn blir sittende alene i seks timer og ser på hva som helst på TV og YouTube, vet vi jo ikke sikkert hva som skjer, men barnet vil mest sannsynlig ikke utvikle gode sosiale ferdigheter. Faglitteraturen nevner til og med at barn som ser for mye på TV, kan utvikle trekk som ligner på autismespekterforstyrrelser – og det er jo ikke så rart.

Mitja: Barn som ikke leker ute med andre barn, men sitter alene og ser på YouTube, vil naturligvis ikke utvikle typiske sosiale ferdigheter. De vil selvsagt få utfordringer med tale, språk og annet, akkurat som barn som bare spiser godteri hele tiden ville blitt overvektige. Det er helt logisk. Mennesker tilpasser seg miljøet sitt, og hvis miljøet består av å se på tegnefilmer, vil kroppen og hjernen innrette seg etter det – og vi blir bedre tilpasset til å sitte passive foran TV-en. Det er realiteten.

Å oppnå ekkoisk kontroll

Mary: Ja. Noe av det jeg har fokusert mye på, er hvordan foreldre eller fagfolk kan oppnå det vi kaller «ekkoisk kontroll» – altså at barnet klarer å herme etter lyder og ord. Selv barn med typisk utvikling har ikke alltid denne evnen til å herme spontant ved 15 eller 18 måneders alder; den har rett og slett ikke utviklet seg ennå hos mange. For barn med autisme er det ganske vanlig at noen forblir nonverbale, uten tale, og ikke tilegner seg disse ferdighetene. I nettkursene mine jobber vi derfor målrettet med å bygge opp imitasjonsferdigheter – etterligning med gjenstander og oromotorikk, det å gjøre bevegelser med munnen hvis man klarer. Men jeg er ingen tilhenger av å ta på barnas ansikter eller tvinge det frem.

Mary: En ting jeg alltid minner om, er at vi aldri kan tvinge ord ut av munnen på et barn, selv om de for eksempel kan si «banan». Du kan aldri tvinge et barn til å si et ord, selv om du har det vi kaller ekkoisk kontroll. Jeg kan legge ut podcastene eller videoene jeg har laget om ekkoisk kontroll i episodens notater. En av de beste måtene å oppnå dette på er gjennom repetisjon, stimulussammenkobling og videomodellering – å ta bakveien ved å gjøre det morsomt og engasjerende, og ha et innebygd belønningssystem. Som apputvikler er du sikkert en skikkelig proff på belønningssystemer. Noen foreldreeksperter hevder at de ikke har tro på trusler, straff eller bestikkelser, og det er jeg helt enig i.

Mary: Men når de også sier at de ikke tror på belønning eller positiv forsterkning, blir det rart – hele verden fungerer jo etter prinsippene om positiv forsterkning, enten man tror på det eller ikke. Det blir som å si at man ikke har tro på tyngdekraften.

Mitja: Det er selve fundamentet i all psykologi som er utviklet de siste hundre årene. Det er ren atferdsvitenskap, så enkelt er det.

Hyperleksi og Reading Blubs

Mary: Det er akkurat som tyngdekraften: Belønner du en atferd, vil den øke. Men la oss pensle over på et annet viktig tema. Dere har så mange flotte videoer i appen, og det er fantastisk hvordan dere har utvidet den til fem språk. Den nyeste appen deres heter Reading Blubs, og den tar for seg tidlige leseferdigheter og forberedelse til lesing. Jeg har selv jobbet en del med hyperleksi sammen med sønnen min. Lucas hadde hyperleksi da han var liten – altså evnen til å lese eller gjenkjenne bokstaver lenge før man egentlig kan snakke. Det ser ut til å være et område i hjernen som ved autisme blir ekstra stimulert av ting som bokstaver og tall. Mange foreldre, meg selv inkludert, tenker ofte: «Det er bare hyperleksi, det er ikke autisme.» Men sannheten er gjerne at det henger sammen, selv om ikke alle barn med hyperleksi har autisme – enkelte barn med svært høy intelligens kan jo bare være usedvanlig tidlig ute med lesing og den slags.

Mary: Men da jeg tok en rask titt på Reading Blubs, la jeg merke til at dere ikke starter med å fokusere på bokstavgjenkjenning. Dere fokuserer mer på det å lytte til historier og på tekstforståelse. Det mener jeg er langt viktigere, særlig for småbarn og førskolebarn uten hyperleksi.

Mitja: Ja. Vi gjorde grundige undersøkelser i forkant og snakket med både foreldre, lærere og fagfolk. Da la vi merke til en tydelig tendens som egentlig er ganske opplagt: Foreldre leser ikke for barna sine hver dag. De vet at de burde, men de gjør det ikke. Mange foreldre er utslitte fordi de kanskje sjonglerer to jobber. En del pappaer er litt trauste og mangler fantasien som skal til for å leve seg inn i boken og gjøre lesestunden engasjerende. Vi så også at det finnes apper som prøver å lære seks- og sjuåringer å lese, i den alderen hvor man vanligvis knekker lesekoden. Men for førskolebarn handler det først og fremst om å lytte til historier. De kan selvsagt leke litt med bokstavnavn, men det viktigste er at de får høre nok fortellinger. Konseptet vårt bygger derfor på det samme prinsippet: Et barn leser historien og prøver å gjenskape det en engasjert forelder ville ha gjort under kveldslesingen.

Mitja: En flink forelder leser jo med stor innlevelse, stiller spørsmål underveis og lar barnet peke på og utforske ting i boken. Det er nettopp dette vi gjør: Et barn leser historien for deg, og du trykker på hovedfigurene for å føre handlingen videre. I en historie har vi for eksempel en alpakka som du kan klippe ulla av, litt som i en interaktiv bildebok – digitalisert på en gjennomtenkt måte. Vi ser kjempegode resultater, og barna følger ivrig med på historiene. Etter fortellingen dukker det samme barnet opp på skjermen igjen og stiller spørsmål som: «Hva het alpakkaen?» eller «Hvilken farge hadde sykkelen?» Barnet må da trykke på knappene for å svare på spørsmålet fra den ekte personen.

Smart skjermtid

Mitja: Målet vårt er altså å skape smart skjermtid for brukerne våre. Begge appene inngår i samme abonnement, så hvis du har et Speech Blubs-abonnement, får du Reading Blubs med på kjøpet, og omvendt. En familie kan for eksempel bruke Speech Blubs med en ett-, to- eller treåring, og kanskje prøve Reading Blubs rundt toogethalvtårsalderen. Jeg har sett toogethalvtåringer bruke den med stort hell, men den passer nok aller best for aldersgruppen tre til fem år. Det gjelder for barn med typisk utvikling – for barn med spesielle behov kan det være aktuelt litt senere, avhengig av barnets nivå.

Mary: Også med Reading Blubs tenker jeg det er helt ideelt, og egentlig nødvendig, at en forelder sitter sammen med barnet og følger med. Da unngår man at det bare blir til at barnet scroller tilbake for å klippe den lamaen om og om igjen – for det er jo her barn med autisme fort kan henge seg opp i repetitiv atferd. I nettkursene mine utviklet jeg et eget bokprogram der foreldrene blant annet låner fem, sju eller ti nye, enkle bøker på biblioteket hver uke, leverer tilbake de gamle, leser sammen og stiller helt enkle spørsmål. Da bibliotekene stengte under pandemien, ble jeg tipset om en annen app som heter Epic, som har en enorm boksamling. Jo flere ressurser vi har som gjør det mulig å lese for barna våre, desto bedre. Vi abonnerer på Epic-appen selv, for den fungerer kjempefint selv for min 24 år gamle sønn med alvorlig autisme – han kan velge ut veldig enkle bøker som vi går gjennom sammen mens jeg stiller spørsmål, og det fyller dagene våre med noe meningsfullt.

Mary: Og det å fylle dagene, særlig når man har et barn med autisme, er en stor utfordring for mange foreldre verden over. Vi gjør alle så godt vi kan. Apper som Speech Blubs og Reading Blubs er fantastiske verktøy å ha i kassa. Jeg anbefaler også ofte at foreldre lager sine egne videoer, men utfordringen er jo hvor mange videoer man faktisk rekker å lage selv. Dere har et helt produksjonsapparat i ryggen og legger stadig til nytt innhold med ulike barn, slik at det ikke bare blir til at barnet ser mamma synge «Hode, skulder, kne og tå» ti ganger på rad. Jo mer fleksibilitet og variasjon vi kan gi barna gjennom nye historier og nye måter å gjøre ting på,

Mary: desto mer nytte vil de ha av disse verktøyene. Nettopp. Kjempefint! Vi har virkelig rukket å dekke utrolig mye her i dag. Jeg vil nevne at jeg har en partnerlenke til lytterne våre: MaryBarbera.com/blubs – B-L-U-B-S. Et morsomt og annerledes navn! Der kan du sjekke ut både Speech Blubs og Reading Blubs. Begge inngår i samme abonnement, og det koster bare noen få dollar i måneden. Du kan velge mellom årsabonnement eller månedsabonnement, og du kan starte med en gratis prøveperiode. Det er alltid lurt å teste det ut først for å se om det passer for akkurat ditt barn.

Mitja: Det er én ting, det er én ting i appen vår som er helt gratis før betalingsmuren, for å si det sånn. Og det er en kartleggingstest. Så du legger rett og slett inn barnets fødselsdato, og så får du alle milepælene. Og det gjelder ikke bare tale, språk og lesing, men også pragmatikk, lek og hørsel. Så alle milepælene – jeg tror vi kartlegger rundt 150 000 barn hver måned i en god måned. Og det er noe du vet, det jeg ser nå med situasjonen rundt om i verden, er at hvis du har en toåring, må du vente ganske lenge på at en logoped skal utrede barnet ditt, og ...

Et flott alternativ mens du venter på å få time hos logoped

Mary: Og du venter også på en time hos utviklingspediater, og venter på behandling. Men nei, du har helt rett. Vi har et medlem som ble med på småbarnskurset mitt. Barnet hennes var 20 måneder gammelt, uten diagnose og uten behandling. Hun bodde i Storbritannia og fortalte at ventelisten for en logoped var på 18 måneder. Det er bare for selve logopedutredningen. Ventelistene er helt forferdelige, og det er derfor jeg skriver min andre bok, Turn Autism Around. Den er virkelig en praktisk veiledning for foreldre mens de venter på enten diagnose eller behandling, for som vi begge vet og tror på, kan foreldre utgjøre en enorm forskjell. Så det å ta i bruk apper som deres og lære mer – og hvis du er fagperson og lytter på dette: gi foreldrene verktøyene til å lære mer.

Mary: Og det å virkelig ha noen verktøy for å engasjere barnet ditt, tenker jeg bare er helt fantastisk. Så du kan få med deg alt – den gratis kartleggingen, prøveperioden og abonnementet – på MaryBarbera.com/blubs. Du kan også sjekke ut alle episodelenkene til ressursene vi har nevnt underveis. Jeg liker å runde av episoden vår med et av målene mine for denne podcasten: at foreldre og fagpersoner skal oppleve mindre stress og få en mer harmonisk hverdag. Så som firebarnsfar, apputvikler og ektemann – har du noen tips til egenomsorg eller stressmestring som du enten gjør hver dag, eller når du har tid til å stresse litt ned?

Mitja: Det har vært ... det har vært tre stressende dager nå. Og jeg har nesten ikke vært ute av huset på tre dager. Vanligvis under nedstengningen går jeg bare ut i naturen med barna – helt alene, men som oftest ikke alene, vanligvis sammen med barna. Ja, stress er en stor utfordring. Jeg tror rett og slett vi må se mindre på skjermer og oppleve mer natur. Og hvis vi gjør det – ikke nødvendigvis kutte ut skjermer helt, men bare redusere, akkurat som vi må redusere hvor mange turer vi tar bort til kjøleskapet, vet du. Det handler om balanse. Ja, alt handler om balanse.

Mary: Ja, ja, helt enig. Jeg liker veldig godt tanken på å komme seg ut i naturen, og jeg vet at det reduserer stress for meg også. Så tusen takk, Mitja. Det har vært en glede å bli bedre kjent med deg. Og jeg gleder meg til å følge utviklingen deres videre og være en del av denne viktige innsatsen for å hjelpe barn med språkvansker, autisme og alle som strever med å snakke. Tusen takk for tiden din i dag, og ha en fin dag videre.

Mitja: Takk skal du ha.