Kolikk hos babyer: Personlige erfaringer og gode råd

Jeg husker at jeg var sammen med en ung mor som hadde en sønn som var rundt 6 måneder yngre enn datteren min. Sønnen hennes hadde kolikk og var helt utrøstelig uansett hva hun prøvde. Jeg husker jeg så på mannen min og sa: «Uff, det må være helt forferdelig.» Jeg ante OVERHODET ikke at jeg kom til å oppleve akkurat det samme med sønnen vår!

Da jeg møtte sønnen min for første gang

Sønnen vår ble født 19.6.2019 kl. 04.45. Han var en stor gutt – veide nesten 4 kilo og var 54 cm lang. Han var helt perfekt, og jeg elsket ham i samme sekund som jeg så ansiktet hans!

Datteren vår tok smokk med en gang og elsket den. Med Nicholas var det stikk motsatt. Uansett hva vi prøvde, brakk han seg og spyttet den ut. Jeg sverger på at jeg kjøpte alle mulige smokkestørrelser, merker, fasonger og modeller på markedet, men ingenting fungerte. 

Det eneste som kunne roe ham ned over lengre tid, var meg. Jeg ammet begge barna mine i 6 måneder. Det krever virkelig mye kjærlighet og krefter! All ære til dem som holder ut lenger enn et år, men det var bare ikke noe for meg. Jeg følte meg som ei diger ku med jur som alltid lakk på de minst passende tidspunktene.

Fordi Nicholas ikke ville ta smokk, var jeg det eneste som kunne få ham til å sovne og finne roen. Hvor frustrerende det enn var, så gikk det over da jeg sluttet å amme. 

Kolikksymptomene melder seg

De første nettene hjemme med Nicholas skjønte vi raskt at han kom til å bli en utfordrende baby. Selv om han sov godt om natten for oss, vanligvis 3–4 timer i strekk helt fra starten, var han ekstremt urolig hele dagen og virket bare utilpass.

Han gråt uten noen åpenbar grunn, selv når han var nyskiftet på, mett og nettopp hadde våknet. Jeg følte også at han gulpet veldig ofte. Når jeg tenker tilbake, tror jeg ikke det var mer enn hos en gjennomsnittlig baby, men jeg lette etter noe å skylde kolikken på, og det enkleste var refluks.

Barnelegen vår ga ham faktisk medisiner, men det hjalp ikke på humøret hans. Til slutt trappet vi ned og sluttet, for vi skjønte at det ikke var refluks som var problemet. 

Jeg tenkte at det kanskje var luft i magen. Denne gutten kunne, og kan fortsatt, bæsje og prompe med kraften og lukten til en fullvoksen person. Med det i tankene tømte jeg nærmest apoteket for ammete, sukkervann og probiotiske dråper.

Fungerte disse dråpene? Egentlig ikke. Han skrek og sutret like mye, og det virket som det aldri tok slutt. Venner og familie sa til oss at det var fordi han var andremann, og at vi fikk dobbel dose utfordringer fordi han var gutt. Stemmer det? Jeg aner ikke. Ut fra det jeg har sett, virker det riktignok som om barn nummer to ofte er en større utfordring, MEN jeg er ingen forsker og har ikke studert temaet. 

Hvordan taklet vi det?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var enkelt, men det var det ikke. Noen dager var tålmodigheten vår syltynn. På toppen av søvnmangelen prøvde vi å holde datteren vår underholdt og fornøyd.

 Det var tøft. 

Jeg pleier alltid å si at jeg var glad jeg fikk fødselsdepresjon med datteren min og ikke med sønnen min, for jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha taklet personligheten hans da. 

Ikke klandre deg selv eller babyen for gråten – kolikk er ingens feil. Prøv å slappe av, og vit at babyen din vil vokse det av seg.

KidsHealth.org

Her er noen ting vi gjorde for å bevare forstanden de første 9–10 månedene:

1. Støtt deg på familien. Jeg har fantastiske svigerforeldre som bor i nærheten, og jeg ba dem ofte om hjelp til å passe barna. Det ga mannen min og meg en liten pause til å sove, lade batteriene og samle oss igjen. 
2. La babyen gråte litt. Hør her, jeg vet at mange kommer til å være uenige med meg, og det er helt greit. Det fungerer ikke for alle, men det fungerte for oss. På de dagene der Nicholas var kjempeurolig og jeg visste at alle behovene hans var dekket, lot vi ham gråte. Jeg la ham i sengen sin i 5 minutter og gikk ut for å trekke pusten dypt. Sannheten er at jeg er en bedre mamma når jeg er rolig og samlet. Det hendte jeg ikke klarte å løfte ham opp fordi jeg var så sint eller fortvilet over at han var så urolig hele tiden. 
3. Dra til legen for en sjekk. Vi tok med Nicholas til legen for å utelukke medisinske årsaker, som matallergier. Jeg kuttet ut melkeprodukter fra kostholdet mitt, i tillegg til nøtter og frø – alt som potensielt kunne gi ham ubehag. Da vi visste at alt sto bra til, prøvde vi andre alternativer for å lindre plagene. 
4. Del på oppgavene i skift. Det hendte ofte at mannen min tok hovedøkten med Nicholas, og så tok jeg over neste vakt. Dette ble enklere da jeg sluttet å amme, for da kunne han få flaske om natten. Hvis du fullpumper og strever med kolikk, prøv å pumpe nok til en flaske slik at partneren din kan ta en nattevakt. Du vil bli overrasket over hvor mye litt ekstra søvn hjelper på humøret og tålmodigheten dagen etter. 
5. Pass på å ta vare på deg selv. Drikk rikelig med vann og spis næringsrik mat. Hvis kroppen din ikke får riktig påfyll, klarer den ikke det maratonløpet som foreldrelivet faktisk er. 

Husk at som med alle faser, så blir det bedre. Nicholas er nå 10 måneder, og selv om han fortsatt er ganske krevende (pokkers tannfrembrudd!), har det blitt mye bedre etter at han lærte å krabbe. 

Tiden med barna flyr så altfor fort, og foreldre med eldre barn har fortalt meg at vi kommer til å savne disse dagene og ønske oss tilbake til disse problemene – for med større barn følger det større utfordringer. 

Lykke til, og hold ut!