Vær så snill, ikke døm meg eller barnet mitt med særskilte behov

Verden er dessverre full av mennesker som mangler forståelse, som dømmer, kommer med kommentarer og rett og slett er uhøflige når de ser et barn oppføre seg på en bestemt måte i offentligheten. Bortsett fra å sende dem på et kurs i folkeskikk, er det lite vi kan gjøre for å endre hvordan de reagerer på barn med særskilte behov.

Jeg sier alltid til familiene jeg jobber med at selv om vi ikke kan endre hvordan andre reagerer, kan vi velge hvordan vi selv håndterer slike situasjoner. Sannheten er at med mindre du selv har et barn med særskilte behov, aner du ikke hvordan du ville reagert, eller hvor tøft det er å takle andres blikk og kommentarer.

Bakgrunn

For å forstå hvorfor folk mangler kunnskap om «særskilte behov», må man først vite at definisjonen varierer fra sted til sted. Når folk ikke får et klart og tydelig budskap, forstår de det rett og slett ikke, og da vet de som regel heller ikke hvordan de skal oppføre seg rundt et barn med særskilte behov.

Begrepet faller som regel inn under definisjonen av funksjonsnedsettelse, slik som i Americans with Disabilities Act. Ordboken Merriam Webster Dictionary definerer særskilte behov som «enhver av ulike vansker (for eksempel en fysisk, emosjonell, atferdsmessig eller læremessig funksjonsnedsettelse) som gjør at et individ har behov for ekstra eller tilpasset oppfølging eller tilrettelegging (for eksempel i skole eller fritid).» Denne svært generelle definisjonen favner knapt de ulike typene behov barn kan ha, eller hva spesialpedagogikk faktisk innebærer.

Jo mer dere øver, desto bedre sitter det!

Prøv Speech Blubs-appen for morsomme og engasjerende økter med den lille.

Lag informasjonsark til familien

Det aller første jeg vil anbefale, er å gi litt skriftlig informasjon til den nærmeste familien. Før jeg møtte svigerfamilien min, er jeg usikker på om de egentlig visste hva en logoped gjør, og de kjente ikke til alle de ulike diagnosene og vanskene som finnes. Mannen min trodde faktisk ikke at autisme fantes. Etter mange gode samtaler har han heldigvis endret syn, og nå kan han til og med legge merke til trekk hvis et barn er på spekteret. 

https://www.instagram.com/p/B2R2ux5pZAc/?igshid=1vqgse2t7yx9q

Jeg har flere infofoldere om ulike vansker og diagnoser som jeg enten har laget selv, eller fått med meg fra kurs og konferanser. Hver gang en familie kommer inn på kontoret mitt, sørger jeg for å gi dem så mye nyttig informasjon som overhodet mulig. Jeg oppfordrer dem til å ta kopier og dele med nær familie, slik at alle får en bedre forståelse for eventuelle atferdsmønstre eller symptomer som kan oppstå. 

Hjelper det bestandig? Nei. Er det realistisk å dele ut til fremmede på gaten? Nei. Men det er absolutt verdt et forsøk, og det kan oppklare mange misforståelser i familien. 

Aksepter barnet ditt med særskilte behov

Mange foreldre ber meg forklare diagnosen og forventningene til familiemedlemmer som strever med å forstå. Jeg hadde en familie der barnet nylig hadde fått en diagnose på autismespekteret. Faren syntes det var EKSTREMT vanskelig å akseptere diagnosen, og han behandlet sønnen annerledes på grunn av den. Moren ba ham bli med til logopedi slik at han kunne snakke med meg, i håp om at jeg kunne hjelpe ham med å «våkne opp».

Det første jeg gjorde, var å be faren om å se på timen fra utsiden av rommet (vi har hodetelefoner slik at foreldrene kan lytte til det som skjer, hvis de ønsker det). Jeg ville at faren skulle se de fantastiske sidene ved sønnen sin – at han var omsorgsfull, høflig og smart – i stedet for bare de utfordrende sidene som ofte oppstod i sosiale situasjoner.

Ikke døm det du ikke kjenner til. Hvis du bryr deg, lær om sønnen min. Å kjenne ham er å elske ham.

Amy Stuart

I løpet av timen valgte gutten ut to actionfigurer til rollelek. Da jeg ba ham sette navn på karakterene, svarte han «pappa» og «Xavier». Jeg spurte hvorfor han valgte at Batman skulle være pappaen hans. Han svarte: «Fordi jeg er så glad i ham.» 

Mer skulle ikke til. Faren var på gråten etter at økten var ferdig, og moren fortalte senere at han hadde fått et helt nytt syn på sønnens diagnose etter den timen.

Familiemedlemmer og fremmede ser ofte bare de vanskelige sidene når barn selvstimulerer, skriker eller har et raserianfall. De ser ikke alt det fantastiske barna får til, og hvor utrolig kloke de faktisk er. Når vi løfter frem de gode egenskapene, blir det mye lettere å akseptere og anerkjenne diagnosen. 

Overse de som ikke forstår

Dette er nok det eneste andre rådet jeg kan gi deg – bare overse det. Folk kommer til å stirre, kommentere eller dømme i stillhet, og det er ingenting vi kan gjøre med det. Ha fullt fokus på barnet ditt. Gjør det som trengs for å roe situasjonen eller hjelpe barnet med å finne roen. Hvis du er stresset eller irritert, smitter den følelsen rett over på barnet. 

Prøv å beholde roen så godt du bare kan der og da. Det er lett å la seg rive med av følelsene og kjefte på kvinnen som har stirret uavbrutt de siste 20 minuttene, men jeg lover deg: Det får deg ikke til å føle deg bedre, og det gjør deg bare enda mer stresset og frustrert.