Å finne min brors stemme: Hvorfor jeg ble logoped

Grunnen til at jeg ble logoped er noe jeg deler med alle som spør meg.

Så lenge jeg kan huske, var broren min og jeg uatskillelige. Jeg var ikke så glad i ham da han først ble født. Faktisk ba jeg mamma om å «sende ham tilbake», og mistet ham nesten i gulvet første gang jeg holdt ham.

Etter hvert som tiden gikk, ble han den jeg tilbrakte mest tid med, den jeg kunne sjefe over, vokteren av alle hemmelighetene mine, og den jeg ville forsvare med nebb og klør. Jeg så opp til ham på en måte jeg aldri trodde jeg ville, og han inspirerte meg også – uten å vite det – til å bli logoped.

Helt fra han begynte på skolen, la mamma merke til at Stephen ikke lærte slik han burde. Det tok lengre tid for ham å bearbeide informasjon, notatene han tok med hjem ga OVERHODET ingen mening, bokstaver og tall ble speilvendt, og han husket ikke noe av det mamma eller pappa fortalte ham. Informasjonen gikk bokstavelig talt inn det ene øret og ut det andre.

Etter hvert som skolegangen skred frem, ble stoffet vanskeligere, og det samme ble Stephens frustrasjonsnivå. Det tok ham og mamma FLERE TIMER å fullføre én enkelt lekse. Det ble så ille at pappa bokstavelig talt kom inn døren etter jobb uten en gang å spørre hvordan dagen hadde vært, fordi Stephen gråt, mamma skrek, og jeg måtte løpe ut døren til dansetimen.

Broren min lærte meg hvordan man er en forkjemper for dem som ikke kan tale sin egen sak.

Det var på dette tidspunktet at mamma bestemte seg for å få skolen til å utrede Stephen og få på plass en individuell opplæringsplan (IOP). Jeg var jo ung, så jeg husker ikke hvert eneste steg i denne prosessen, men jeg vet at foreldrene mine kjempet med nebb og klør for at den stakkars gutten skulle få den hjelpen han trengte. Skolen strittet imot hvert eneste steg på veien.

Etter trusler om rettslige skritt ble broren min endelig utredet av skolen, og de fant ut at han hadde dysleksi, auditive prosesseringsvansker, uttalevansker og dårlig korttidsminne. Ganske overveldende, ikke sant?

Han ble umiddelbart meldt på til logopedi, og logopeden tok tak i disse utfordringene. Det var en lang, slitsom kamp i motbakke. Hver eneste IOP ble møtt med motstand fra skoleledelsen. Heldigvis for broren min kjempet foreldrene mine for nødvendige tilrettelegginger, og de sto fjellstøtt ved hans side hele veien. Det var her jeg først ble kjent med logopedyket, og det forandret livet mitt for alltid. 

Skolen begynte å gå bedre for ham, men mobbingen og ertingen fra andre barn tok ikke slutt på veldig lenge. Som storesøsteren hans skulle jeg ønske at jeg kunne beskytte ham hver eneste dag i livet mitt, men det kunne jeg ikke. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg kjeftet på unger som kalte ham stygge ting, trykket hodene deres inn i bussvinduet (tro meg, de fortjente det), og jaget vekk barn fra broren min for å beskytte ham. På grunn av sine kommunikasjonsvansker klarte han ikke å forsvare seg verbalt – så da tok jeg på meg den oppgaven for ham!  

Spol frem til videregående, og Stephen var over to meter høy og raget over mobberne sine. Heldigvis hadde han fått tilrettelagt undervisning og logopedi fra ung alder, så da han begynte på videregående, var det ingen som ante hvor mye han hadde strevd i de tidlige skoleårene. Han lærte å spille baryton-, tenor- og altsaksofon og ble med i skolens korps. Det var der han fant noen av sine aller beste venner og støttespillere. 

Han fullførte videregående og begynte på studier for å utdanne seg til fotograf. Han sendte meg oppgaver fra høyskolen som jeg leste korrektur på helt frem til han ble uteksaminert. Stephen lærte å kompensere for vanskene sine og fullførte høyere utdanning. I dag jobber han i byggebransjen sammen med pappa, Bruce, driver sitt eget bilpleiefirma (som går strålende), og tar fotooppdrag ved siden av. 

Broren min trengte meg fra vi var veldig små, men sannheten er at jeg trengte ham enda mer. Han lærte meg å være medfølende, omsorgsfull, hensynsfull, inkluderende, og å være en forkjemper for dem som ikke kan tale sin egen sak. Han inspirerer meg hver eneste dag, og jeg er så stolt over den mannen han har blitt. Stephen er lojal, vennlig, morsom, dedikert og hardtarbeidende. Han er den beste «lillebroren» man noen gang kunne ønsket seg. 

Jeg forteller deg dette fordi ingen forstår maktesløsheten til et familiemedlem hvis bror, søster eller barn strever, bedre enn de som har vært der selv. Vit at du ikke er alene. For det andre: Vær en venn, ikke en mobber. Det krever bare ÉN person. Bare én person som rekker ut en hånd, er en venn, tilbyr en sitteplass. Du aner ikke hva den ene personen kan bety for noen. Til slutt: Slutt aldri å kjempe. Alt som er vanskelig, er verdt å kjempe for. Ta ett skritt om gangen, og be om hjelp når du trenger det!