Hvordan bearbeide barnets diagnose

Som oftest forteller jeg foreldrene at det ikke bare foreligger en språkvanske, men at det også kan være andre faktorer som hindrer barnet i å lære på vanlig måte, som oppmerksomhetsforstyrrelse eller autisme. 

Hvordan håndterer du alle følelsene som dukker opp når barnet ditt får en diagnose? Hva er normalt og hva er ikke det? Vil disse følelsene noen gang forsvinne? 

Yrkeserfaring

Jeg fikk nylig henvist en elev til meg for å jobbe med sosiale ferdigheter. Hun var en vanlig skoleelev som gjorde det kjempebra faglig, men hun fikk logopedoppfølging på ungdomsskolen fordi hun slet med å få seg venner.

Da jeg møtte denne eleven for første gang, var det helt tydelig at hun burde få diagnosen autisme; men foreldrene virket veldig motvillige til å få stilt en diagnose. 

Dessverre blir kriteriene for å få innvilget logopedhjelp mye strengere når eleven begynner på videregående. Det legges vekt på faglige prestasjoner i tillegg til bestemte resultater på standardiserte tester. Denne eleven kvalifiserte ikke ut fra testene, OG hun fikk toppkarakterer i alle fag (hvorav noen var på avansert nivå). 

Dette betydde at hun ikke hadde rett på logopedtjenester.

Jeg henviste henne til privat logopedi slik at hun kunne lære å mestre følelsene sine og finne ut hvordan hun kunne samhandle med jevnaldrende. Etter at møtet var over, følte jeg meg fryktelig fordi jeg ikke kunne hjelpe henne. Foreldrene virket svært motvillige til å skaffe henne hjelpen hun trengte, og nektet å la henne bli utredet, til tross for alle mine notater og dokumentasjon på atferden hennes. Det var tydelig at de var i fornektelse rundt hva som foregikk med datteren deres. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne historien endte godt, men det gjør den ikke. Like før jul gikk elevens far brått bort. Hun mistet ikke en eneste skoledag fordi hun nektet å gå glipp av innleveringer. 

Hun klarte ikke å prioritere eller håndtere følelsene sine hensiktsmessig, og hun gikk glipp av farens begravelse. Hvis hun hadde gått i terapi, ville det vært noe en terapeut kunne ha hjulpet henne med å bearbeide og håndtere.  

Hvorfor?

Dessverre er ikke dette første gang jeg opplever at foreldre eller foresatte takker nei til en diagnose eller utredning av frykt for hva resultatene vil vise. Det er noen ting du bør tenke over dersom du kjenner deg igjen i dette:

1. Vil diagnosen hjelpe barnet ditt på lang sikt?
2. Kan støttetiltakene tilpasses eller eventuelt avsluttes hvis det ikke lenger er behov for dem?
3. Hvorfor er du redd for diagnosen?
4. Hvilken støtte trenger du for å bearbeide informasjonen?

Når jeg merker at foreldre vegrer seg for noe jeg foreslår, gir jeg dem 48 timer til å fordøye informasjonen, og så ringer jeg dem for å høre hvordan det går. Det er mye å ta innover seg på én gang, og det å få tid til å sortere inntrykkene gjør det lettere å tenke klart. 

Akkurat som med alt annet: Når følelsene er helt ferske og overveldende, tenker man ikke alltid like klart. 

Du skal føle deg helt trygg på å be om mer informasjon eller hente inn en «second opinion». Jeg har opplevd mange foreldre som har kommet til meg for en vurdering til, eller som har tatt med testresultatene mine til noen andre for å høre om de foreslår samme opplegg. Det er helt greit å gjøre! 

Alt etter hvordan du har det, pleier jeg ofte å anbefale samtaler eller rådgivning for foreldre. Å få en diagnose kan oppleves som en skuffelse. Du har dette fantastiske barnet som du har skapt, båret frem og oppdrar – det kan da ikke være noe galt med hen! Å snakke med en fagperson kan hjelpe deg med å bearbeide og sortere disse følelsene, slik at de ikke går utover barnet ditt. 

Dersom terapi ikke passer for deg, vil jeg anbefale støttegrupper. Det finnes mange ulike grupper – noen møtes fysisk, andre på nettet, noen er bare for mødre, og noen er kun for fedre. Dette gir deg en mulighet til å snakke med andre foreldre som går gjennom akkurat det samme som deg... eller kanskje noe som er enda tøffere. 

Det viktigste å huske på er at du ikke har skylden. Ting skjer. Dette er utenfor vår kontroll! Med riktig oppfølging og tilrettelegging kan barnet ditt likevel oppleve stor mestring! Tar det kanskje litt lengre tid før det første ordet kommer? Kanskje det. Kommer barnet til å trenge en individuell opplæringsplan (IOP)? Muligens. Så lenge de får den hjelpen de har behov for, har du gjort en kjempefin innsats!

Hold ut, og fortsett å stå på!