Hvordan kan vi forbedre kommunikasjonen med barna våre?

Hvis du er som meg, kan kommunikasjon med barn være utrolig frustrerende. Uendelige spørsmål, beskjeder som ikke følges, det tomme blikket når vi minner dem på noe vi sa tidligere, evnen deres til å huske en kjeks de ble lovet, samtidig som de glemmer å hente noe du ba om. Vi bruker de første årene på å ønske at de skal snakke mer, og i årene etter håper vi bare at de kan være litt stille.

Faktum er at barna våre på ingen måte er perfekte samtalepartnere, men det er sannelig ikke jeg heller. Nedenfor lister jeg opp noen fakta som gjelder for meg, og sikkert for mange andre voksne, som kanskje kan gi litt innsikt, bygge litt forståelse og skape litt empati for de små menneskene i livene våre.

4 fakta om hvordan vi kommuniserer – og hva det lærer barna

1. Hvis jeg ikke skriver det ned, glemmer jeg det garantert.

Jeg har et elendig minne, så hele livet mitt styres av gjøremålslister, kalendere og post-it-lapper. Det skyldes en kombinasjon av å være for travel eller distrahert til å lytte, å lytte og så glemme det umiddelbart, og å lytte, men glemme det litt senere. Akkurat nå vet jeg at det står omtrent 26 ting på huskelisten min, men jeg kunne ikke nevnt en eneste en av dem uten å se etter. Høres noe av dette kjent ut?

Saken er at vi som voksne forhåpentligvis har utviklet strategier for å hjelpe oss med å lytte, huske og hente fram informasjon igjen. Noen prøver å huske et nytt navn ved å koble det til noen andre de kjenner, mens andre gjentar en adresse i hodet noen ganger for at den skal sitte, eller de teller på fingrene, bruker teknologi eller skriver det ned.

Barna våre har derimot sjelden disse strategiene til rådighet. De har enten ikke lært dem ennå, eller så er de ikke modne nok til å bruke dem. Så når vi ber dem hente tre ting fra kjøkkenet, spør hva de gjorde på skolen, hva de trenger til skoleturen, eller hva den nye assistenten heter, er det ikke rart at de strever. De holder fortsatt på å lære seg å styre oppmerksomheten, stenge distraksjoner ute, bearbeide lengre setninger og gjenkalle informasjon.

Vi kan forbedre kommunikasjonen med barna hvis vi tenker over disse faktaene. Vi kan hjelpe dem ved å lære dem enkle strategier som å telle på fingrene, gjenta beskjeder høyt for å huske bedre, vise dem hvordan de kan tegne en gjøremålsliste med bilder, og lære dem morsomme rim og regler for å huske ny informasjon.

2. Jeg antar at folk kan lese tankene mine.

Mannen min må hele tiden minne meg på at han ikke kan lese tankene mine. Jeg går ofte ut fra at han vet hvordan dagen min har vært, at han vet om den forferdelige e-posten jeg fikk, at han kan forutse hva jeg vil ha til middag, eller at han «skjønner hva jeg mener» i en samtale. Vi går alle i den fellen med folk vi kjenner godt, og antar at de kjenner oss godt nok til å lese mellom linjene, ta hintene og skjønne poenget. Vel, barna våre gjør akkurat det samme.

Hjernen til yngre barn er faktisk programmert slik. Dette kalles «mentaliseringsevne» eller «theory of mind». I begynnelsen strever barn med å forstå at vi ikke alle tenker og føler det samme til samme tid. Etter hvert lærer de at mamma kan være glad mens de selv kjeder seg, eller at pappa kan være spent mens de selv er redde. Når de blir eldre, blir det enda mer komplisert fordi folk kan si og gjøre én ting mens de føler noe helt annet – for eksempel kan søsteren min si at hun har det «fint» selv om hun egentlig er lei seg, eller en venn kan gråte av glede én dag og av tristhet den neste.

Barna våre er på en kontinuerlig oppdagelsesferd, ikke bare i sine egne følelser og tanker, men også i alle andres. De vil synes det er vanskelig at mamma ikke automatisk visste at de egentlig ville ha potetmos til middag, at de ville ha den røde koppen og ikke den blå, eller at pappa ikke automatisk forstår at de bekymrer seg for noe på skolen. Vi må hjelpe dem med å lære, forstå og kommunisere.

Det finnes måter å forbedre kommunikasjonen med barna på! Prøv å snakke om følelser når dere har familietid, slik at barnet ditt lærer at folk kan føle ulike ting. Snakk sammen og spør om hvordan alles dag har vært, og i vanskelige situasjoner kan du sette ord på at du ikke vet hva barnet tenker og føler i hodet sitt, og at det kan hjelpe deg med å hjelpe dem ved å snakke, vise og forklare. Du kan til og med bruke en språkopplæringsapp som Speech Blubs, som har fine bolker om følelser for å hjelpe barnet ditt med å forstå hva du vil at de skal formidle.

3. Jeg kan snakke som en foss.

De fleste av oss elsker å prate. Selv om vi kanskje ikke har lyst til å stå foran en stor forsamling og holde tale, elsker de fleste av oss å skravle med venner og familie og dele tanker, ideer, følelser og opplevelser. Når folk spør meg hvorfor jeg utdannet meg til å bli logoped, svarer jeg (litt spydig) at det i bunn og grunn er en grad i snakking, så jeg tenkte jeg ville passe bra til det.

For barna våre er snakking, språk og samtaler fortsatt helt nytt og utrolig spennende! De har tilbrakt de første årene av livet sitt med å se på at du snakker med andre uten å kunne gjøre det selv, og de har hatt følelser, behov og ideer som de ikke har hatt ord til å formidle. Endelig har de plutselig fått muligheten til å snakke og bli med, få folk til å le, dele de helsprø ideene sine og vise at de er smarte, morsomme og har egne meninger. De kan endelig stille spørsmålet de har brent inne med, og ta valg som folk forstår. Det er ikke rart at når de først kommer i gang, så stopper de aldri!

Det kan være veldig, veldig lett å bli frustrert over denne uendelige pratingen, men prøv å ta et skritt tilbake og nyt det når du kan. Språket er nøkkelen til den lilles verden, og de utnytter det til det fulle. Sett pris på kommunikasjonen med barna dine! Du kan hjelpe dem å lære sosiale regler for når man bør snakke og ikke snakke ved å være en god modell og snakke om turtaking og det å vente. Men pass på at du stopper opp og lytter, for da lærer de at stemmen deres blir hørt, at de har noe å si, og at det de sier faktisk betyr noe.

4. Jeg googler ting hele tiden!

Statistikk viser at en gjennomsnittlig person googler rundt 1 200 ganger i måneden, og hvis du ligner litt på meg, vedder jeg på at tallet er enda høyere! Bare i dag har jeg googlet veien hjem til en venn, hvor mange gram det er i en unse, navnet på en sang på radioen, åpningstidene på matbutikken og i hvilken alder en baby bør begynne med solkrem. Jeg stiller millioner av spørsmål om dagen . . . og det gjør barna våre også.

Til enhver tid, i enhver matbutikk over hele landet, vil det alltid være et barn i neste midtgang som spør foreldrene sine: «Kan jeg få denne? Hvorfor det? Hva er det? Hvem var det, mamma? Hva gjør den damen? Kan jeg få en kjeks?» Vi har alle hørt det, og det er en helt naturlig del av foreldres kommunikasjon med barna. For barnet ditt er du Google! Du er den allvitende kilden til all informasjon. Alt de ikke vet (og det er mye), og alt de ønsker å vite, vil sannsynligvis komme via deg. Du er portvokteren til deres verden av læring og språk. Dette kan til tider være utrolig slitsomt!

Pust dypt med magen igjen, og lytt. Lytt til hva de ønsker å vite. De prøver å finne ut av den verdenen de befinner seg i. Så mye av det de ser og opplever i løpet av en dag, føles som aller første gang for dem. De er svamper som suger til seg kunnskapen de ønsker å lære. De vil forstå, og innerst inne vil de være mer som deg. Derfor vil de vite absolutt alt du vet, og den eneste måten de kan finne det ut på . . . er å spørre!

Så, midt i en travel hverdag full av spørsmål, hvor de tilsynelatende ikke hører etter, mens de maser om kjeksen du lovet dem for 12 timer siden, og de forteller deg den samme historien for millionte gang . . . stopp opp, lytt og svar. Dette er øyeblikket for å forbedre kommunikasjonen med barna dine! Hvis du gjør det, vil de også lære seg å gjøre det. Det er en magisk tid for læring og utvikling, hvor du betyr absolutt alt i deres verden. Nyt det og gjør det beste ut av det. Det varer ikke evig.