Vi er foreldre under en pandemi – HJELP!!!

Jeg trodde naivt at dette bare ville vare i to uker, og at folk faktisk vasket hendene sine. 🤯 Ingenting kunne vært lenger fra sannheten.

Mannen min og jeg jobber nemlig begge på en videregående skole. Jeg er logoped, og han er engelsklærer for de eldste elevene. Vi jobber begge på SAMME skole, noe som egentlig er kjempefint.

Da de stengte skolene i New Jersey, visste vi at det betydde full tid hjemme med vår veslevoksne tre år gamle datter og en veldig urolig sønn på ti måneder. Det vi aldri så for oss, var den konstante foreldreskammen og drakampen mellom å være forelder og å jobbe hjemmefra.

De første dagene

Datteren vår hadde akkurat begynt i førskolen da dette startet, og vi følte et enormt ansvar for å sikre at hun ikke gikk glipp av noe i «utdanningen» sin. Jeg vet at hun bare er tre år, men frykten snek seg stadig inn: Hva HVIS vi ikke begynner på jobb igjen før neste januar? Da ville hun ha gått glipp av et helt år! Da blir hun ikke klar for skolen ... hun vil henge etter jevnaldrende ... hun vil trenge en IOP ... hun vil få en evig kamp i livet ...

Dramatisk ...

Men helt ærlig! Jeg visste at vi måtte ha daglige undervisningsøkter med henne for å sikre at hun lærte noe mens vi var hjemme.

Lettere sagt enn gjort

Så vi begynte å planlegge daglige oppgaver. «E er for eple», og så sporet vi bokstaver og lagde noe formingsarbeid knyttet til den bokstaven. Søtt, ikke sant?

Og der meldte sønnen min sin ankomst ...

Vårt andre barn har vært en skikkelig utfordring. Selv om han er utrolig herlig og kjærlig, hadde han kolikk frem til han var ni måneder, og har vært urolig og sutrete hver bidige dag. Han må klistre seg til en av oss, og hvis han ikke er i bevegelse, er det bare å be en bønn, for da skriker han i det høyeste registeret lungene hans klarer.

Folk sa alltid til oss at barn nummer to ville bli den mest krevende – den som virkelig ville sette oss på prøve som foreldre og skape mange stressende stunder. Jepp, det stemmer på en prikk for Nicholas.

Mens vi holdt på med disse formingsaktivitetene, begynte Nicholas å hyle eller klatre oppover beinet mitt. Så fort han kom seg opp på beina, falt han pladask og slo hodet i stolbeinet. Du gjettet riktig: Da skrek han enda verre.

Idet jeg bøyer meg ned for å løfte opp Nicholas, roper Nora: «Nei mamma, du må sitte med meg og fargelegge!»

Oppmerksomheten min ble da revet i to, og den vonde følelsen av dårlig samvittighet snek seg på. Jeg klarte ikke å gi Nora all den oppmerksomheten hun trengte, selv om jeg så gjerne ville. Samtidig kunne jeg jo ikke bare la Nicholas stå og hyle.

Da må vi dele og herske. En av oss gjør læringsaktiviteter med Nora, mens den andre holder Nicholas underholdt.

Alt det er vel og bra, helt til ...

Jobbmøter og forpliktelser

Siden mannen min og jeg jobber i samme skoledistrikt, må vi begge fortsette å gjøre jobbene våre mens denne pandemien pågår.

Misforstå meg ikke – vi er så takknemlige for at vi begge har jobber med fast inntekt, slik at vi slipper å bekymre oss for boliglån og mat på bordet til barna. MEN vi er konstant revet mellom det å tilbringe dyrebar tid med barna våre som vi aldri får tilbake, og å gjøre det som kreves for at elevene våre skal få det de trenger for å lykkes faglig.

Vi løser det som regel på samme måte som alt annet – den ene jobber mens den andre er med barna. Det er den eneste måten vi overlever på. Det er utrolig tøft, og mengden arbeid en av oss rekker å få gjort, er minimal.

Lar vi Nora se mer på film enn vi egentlig burde? Ja. Stimulerer vi dem like mye mentalt som vi burde? Sannsynligvis ikke.

Men vi tilbringer tid sammen med dem. Vi leker, ler, viser kjærlighet og lærer – uansett hvordan eller når den læringen skjer!

Til syvende og sist kommer ikke barna våre til å huske den timelange oppgaven om insekter som vi lagde, eller avsnittet de måtte skrive til engelsktimen. De kommer til å huske den tiden da mamma og pappa var hjemme så lenge og gjorde hverdagen morsom.

Noen forslag

Dette er noen av tingene jeg har gjort for å bevare forstanden gjennom fem uker på hjemmekontor med barna! Det passer kanskje ikke for alle, men jeg håper det kan være til hjelp for noen der ute!

1. Ta litt tid til deg selv. Jeg trener crossfit digitalt fire dager i uken mens mannen min leker med barna i et annet rom.
2. Gå en tur – vi tar med barna på en lang gåtur minst én gang om dagen hvis været tillater det. Vær selvsagt forsiktig og hold god avstand!
3. Gjør lærerike aktiviteter med kritt ute! Nora elsker å leke med kritt, så vi tar med barna ut og lar henne tegne bokstaver og tall på den måten!
4. Bruk tid med partneren din når barna sover. Vi bestilte vel rundt ti brettspill og spiller dem hver kveld. Det gir et lite avbrekk og lar oss tilbringe litt tid sammen og faktisk snakke!
5. Pust! Ingenting varer evig, heller ikke dette. Vi kommer oss alle gjennom det, og vi vil komme styrket ut av det!
6. Videosamtaler med vennegjengen. Jeg har en månedlig videosamtale med venninnene mine, og mannen min gjør det samme med kompisene sine. Tro det eller ei, det hjelper virkelig!